Nok en gang tenker jeg på deg. Vet ikke hva jeg skal gjøre for å bli kvitt deg fra tankene mine. Du er der, jeg vil bare se deg igjen. Gikk forbi deg på butikken, men du enset meg ikke, som om jeg var luft; ingen.
Hvordan skal jeg bli ferdig med deg? Hører jeg på trist musikk ender jeg bare opp deprimert. Tenker jeg på deg i tillegg, blir jeg bare enda mer deprimert. Noen ganger lurer jeg på om jeg burde starte på antidepressiva, men jeg vet ikke jeg. Jeg har jo gode dager også, men det er gjerne når jeg jobber og får tankene over på noe annet enn deg at det går fint.
For meg vil du alltid være spesiell. Jeg tenker tilbake på den tiden vi skrev til hverandre, traff hverandre, tilbake på den tiden da du visste hvordan jeg egentlig hadde det. Kunne vi bare fått det slik igjen..
En del av meg har lyst til å fortelle deg om bloggen min, en annen del av meg synes det er flaut; redd for hva du kommer til å tenke om meg. Jeg er bare redd, redd for å dumme meg ut, redd for hva du kommer til å tenke om meg. Alt er bare vanskelig, vondt i hjertet, vondt i sjela, bare vondt..
Bekymringene er mange; klarer jeg å stå i jobb? Klarer jeg å fullføre utdanningen, klarer jeg å treffe deg igjen etter alt sammen.. Det er bare for vondt. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Du lever lykkelig med din kone, og her sitter jeg på min lille tue og savner deg. Av alle det kunne vært, så er det deg. Jeg lurer på så mangt om deg; er du egentlig lykkelig? Du har gitt meg komplimenter i alle år, flørtet tilbake på telefonen når jeg startet flørten, går forbi meg gjentatte ganger; du må jo være interessert i meg, men allikevel velger du henne.
