Jeg tør ikke drømme, heller ikke se deg. Du er så langt borte, men samtidig så nærme. Du begynner å komme inn under huden min, farlig nærme; d skremmer meg, noe vanvittig. Jeg venter på at du skal finne deg noen andre, jeg venter og venter, men du gjør d aldri . Akkurat som at jeg var noe å spare på..
Nå er d slutt. Jeg har fått nok av at du kommer hjem beruset, men jeg savner deg noe forferdelig.
Du tok ikke tlf på 2,5 time, synes d var dårlig gjort, jeg har rett og slett fått nok
Hvordan kunne du? Jeg er sliten av å aldri føle meg vel. Er jeg egentlig god nok for deg, føler meg bare som en forvokst og ekkel minion.
tankene surrer tilbake til tiden vår sammen her inne, er du der ? Håper så inderlig. Savnet er stort. Var du ekte? Det må du ha vært. Husker alt, som om d skulle vært i går.
D var vanskelig å se deg igjen i dag, mange vonde følelser dukker opp.
Jeg savner deg og alle minnene våre, selv om jeg vet at d aldri kan bli oss, så sitter d dypt. Jeg tok på meg smykket som jeg fikk fra deg, håper du ikke så en annen vei, for du betyr mye for meg. Hvorfor trenger du å være så seriøs, så uvitende, men engasjert på en gang? D er vanskelig å møte deg, men enda vanskeligere å prate m deg. Mange minner, mange triste tanker, du vil alltid være i mitt hjerte. Jeg skulle så inderlig ønske at d var noe mer, noe håndfast, noe fint, slik d var før. Pulsen min går i hundre hver gang jeg snakker m deg, synes d er så flaut, spesielt siden du merket det sist jeg traff deg.
Har vonde tanker igjen. Bare deppa og lei meg over meg selv, føler jeg aldri blir god nok. Hvordan kan du like meg, alle andre før deg har jo bestandig forlatt meg.
Er du egentlig interessert i meg? Vil du egentlig ha meg? Jeg forstår ikke hva du skal m meg, jeg er jo ikke noe fin.
Synes d er vanskelig å tenke positivt. Enten så savner jeg deg, eller så er jeg sur på deg og misunnelig. D er bare vanskelig alt sammen, å stole på deg.
Jeg er skråsikker på at du har funnet deg noen andre enn meg, fordi jeg ikke er fin nok. Du sier hver gang d er tema at; jammen, du har jo koden til tlf min, du kan sjekke
men jeg vet ikke jeg, jeg er bare redd for å finne noe
Jeg orker ikke gå gjennom tlf din, selv om du har vært gjennom min gjentatte ganger
til og m bak min rygg har du vært innom
jeg har ingenting å skjule, var jo derfor du fikk koden, men deg derimot, det virker som d er noe du ikke forteller meg
jeg er bare helt sikker, venter helt ærlig på st du skal forlate meg til fordel for noen andre
Jeg følger meg bare ekkelt og stygg sånn som d er nå, og at jeg ikke er god nok for deg
jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å forandre tankegang, i d hele tatt tro på deg når du sier jeg er fin. Jeg forstår d ikke, jeg er ikke vant til at andre vil ha meg
De velger alltid noen andre, som er tynnere, finere, bedre. Vil du egentlig ha meg? Vil du egentlig være sammen m meg? Er jeg egentlig bra nok for deg? Jeg føler ikke d, og d blir bare verre og verre m tiden
Langt, langt unna er du, langt, langt unna
Helt ærlig, så gir jeg deg snart opp. Hvorfor vil du ikke? Eneste jeg vil er å være sammen m deg. Oss to, alene, akkurat slik d burde være.
Men alle andre bestemmer, det er urettferdig, hvorfor skal d være slik. Jeg føler meg ikke som noen mor, slik d er nå. Jeg når bare bunnen mer og mer, for hver dag som går. Jeg skulle så inderlig ønske at vi kunne være sammen, men d er tydelig at ikke går. Jeg synes d er urettferdig at du ikke kan bo hos meg, eller være m meg. Alt er bare urettferdig.
Jeg blir så kvalm av å se meg selv i speilet, jeg vet ikke hvordan dette skal gå..
Enten er jeg for tynn, eller så er for tykk, aller helst vil jeg være tynn.. men jeg føler ikke jeg er d. Magen står ut og håret er pistrete, vil jeg noensinne bli fornøyd m meg selv ?..
Vil jeg noensinne bli like tynn som får innleggelsen
Jeg vet ikke, blir bare lei meg.
Jeg orker snart ikke mer. Nok et rykte om meg i byen. Det er så ufattelig sårende, jeg orker snart ikke mer.
Hvem ga deg rett til å snakke stygt om meg, og hvem ga deg rett til å snakke om mitt liv? Hvem ga deg rett til å synse om meg og mitt.
Jeg vet snart ikkke hvordan jeg skal takle alt dette, har mest lyst til å skade meg for hvert nye rykte, men jeg vet jo at jeg ikke kan det.
Så ja, jeg vet virkelig ikke lenger hva jeg skal gjøre, det er bare urettferdig at andre skal sette ut rykter om meg på det viset, rykter som ikke stemmer i d hele tatt.
Synes d er forferdelig sårende alt sammen, for ryktene startet allerede på ungdomsskolen, og de har aldri stoppet, de blir bare nyere og flere.
Jeg har offisielt gitt opp. Jeg orker ikke mer. Din forbanna idiot. Jeg er møkk lei av deg og dine påfunn.
Jeg orker ikke mer, og allikevel må jeg forholde meg til deg, allikevel gjør du som du vil. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, alt føles bare håpløst ut.