Jeg orker snart ikke mer. Nok et rykte om meg i byen. Det er så ufattelig sårende, jeg orker snart ikke mer.
Hvem ga deg rett til å snakke stygt om meg, og hvem ga deg rett til å snakke om mitt liv? Hvem ga deg rett til å synse om meg og mitt.
Jeg vet snart ikkke hvordan jeg skal takle alt dette, har mest lyst til å skade meg for hvert nye rykte, men jeg vet jo at jeg ikke kan det.
Så ja, jeg vet virkelig ikke lenger hva jeg skal gjøre, det er bare urettferdig at andre skal sette ut rykter om meg på det viset, rykter som ikke stemmer i d hele tatt.
Synes d er forferdelig sårende alt sammen, for ryktene startet allerede på ungdomsskolen, og de har aldri stoppet, de blir bare nyere og flere.
Jeg har offisielt gitt opp. Jeg orker ikke mer. Din forbanna idiot. Jeg er møkk lei av deg og dine påfunn.
Jeg orker ikke mer, og allikevel må jeg forholde meg til deg, allikevel gjør du som du vil. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, alt føles bare håpløst ut.
Hva vil du egentlig m meg? Vil du i d hele tatt ha meg? Meg m alle mine problemer? Synes d er vanskelig , alt generelt. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Slik livet er nå, så kjenner jeg på håpløshet.
ikke vil du ha barn og ikke vil du gifte deg, ser den, men hvorfor sa du noe annet til meg i starten? Du er så ambivalent på d der, men helt ærlig så har jeg gitt opp, akkurat nå har jeg bare tankekjør.
Helt ærlig vet jeg ikke hvor mye mer jeg orker, jeg klarer ikke å se for meg en fremtid m deg. Gjør du d m meg? I d siste har jeg begynte å tenke på giftemål, men så sier du at du mest sannsynlig ikke kommer til å gifte deg før du dør, selv om du tidligere har sagt at jeg er giftemateriale. Helt ærlig blir jeg litt såret. Jeg gjør alt for å være perfekt, men allikevel er d ikke godt nok for noen. Jeg kommer aldri til å bli god nok for noen, og d er d som tærer mest. Hvorfor er d ingen som vil ha meg for den jeg er, jeg aner ikke. På mange måter er du drømmemannen, på mange måter ikke. Jeg har jo bare vært i ett forhold tidligere, så jeg har jo ingenting å sammenlikne med, er bare skummelt å evt skulle gå videre, men d er som du sier, du holder meg tilbake.
jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, men aller først dra på den turen sammen, så får jeg se deretter hva jeg gjør.
Hvordan kunne du? Akkurat som om jeg ikke betyr noe for deg, kan du ikke bare si unnskyld for oppførselen din. Jeg prøver å ikke la d gå innpå meg, men jeg synes d er vanskelig. Alt er bare vanskelig for tiden, vet ikke hva jeg skal gjøre. Bokstavelig talt tankeras. Jeg husker den gangen vi skrev sammen, den gangen vi traff hverandre uten å avtale. Jeg glemmer aldri når jeg spurte deg ut og hvordan du stammet. D er mange år siden nå, men jeg husker d enda. Du virket nesten brydd, men d skjønner jeg jo, når jeg var bare 20 og du litt over 40.
men jeg begynner å lure på om jeg har hallusinert d, jeg husker enda når du stod på soverommet og strøk meg på panna, jeg skjønte ingenting. Hvorfor i alle dager skulle du stå inne på rommet mitt liksom? Gud så gal jeg ble av for lite søvn, men for en gangs skyld var hallusinasjonene koselige. Jeg skulle så ønske d var sant, og at jeg kunne fortelle deg om d, men d tør jeg ikke helt ærlig. D er mye jeg ikke tør fortelle deg. Mye jeg ikke tørr generelt.
Jeg synes jeg var ganske så tøff som meldte meg på swingkurs da, nå i fjor, men tanken på d nå gjør meg skjelven. Har så mange panikktanker for tiden, på alt som kan gå galt, på alt jeg ikke mestrer og på alt jeg ikke forstår. Jeg føler meg så lite verd, skulle bare ønske jeg kunne tenke noe annet. Tenke noe fint, fremfor vonde flashback av når du kaster ting mot meg, truer m å slå meg, kjefter, dytter, låser meg ute og mye mer. Heldigvis kom jeg meg vekk, heldigvis, men d var ikke lett. Selv om jeg havnet på krisesenteret, så kom jeg meg vekk fra deg. Selv om jeg kom meg vekk, så kvekker jeg fort, og får vonde flashback fra den gangen jeg virkelig måtte være sterk, men også fra den gangen der jeg virkelig var svak, hvis ikke på mitt svakeste.
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre m deg, hodet bare spinner. Enten er jeg sur, eller så er jeg lei meg. Helt ærlig, så tåler jeg ikke ansiktet ditt akkurat nå. Det er rett og slett for vanskelig. Det eneste du gjør er å drikke føler jeg, og her sitter jeg og vil ha barn, noe du ikke vil. Jeg blir lei meg, og egentlig litt sint. Jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere d, men fra min side må d jo bli slutt. Jeg har ikke lyst, men fornuften sier ja. Følelsene sier nei. Du aner ikke hvor mye følelser jeg har for deg, det er bare vanskelig. Har du egentlig følelser for meg? Jeg aner ikke, du sier d, men jeg vet ikke om jeg tror deg. Synes d er uvirkelig, i d hele tatt vanskelig å forstå.
En del av meg vil vise deg bloggen min, en annen del ønsker ikke. Jeg hadde blitt veldig lettet om du kunne lese d jeg skrev, men samtidig er d skummelt, da d kan bli brukt mot meg. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, alt er bare vanskelig og vondt for tiden.
Selvmordstankene mine popper opp i ny og ne, men jeg klarer å se fremover tross d. D er vanskelig, men jeg klarer d. Jeg tenker mye tilbake på den gangen jeg prøvde å ta livet mitt, når du reddet meg. D er veldig rart å tenke på at hvis du ikke hadde vært der, så hadde jeg ikke vært her i dag, for hoppe skulle jeg. Gud så syk jeg var, men gud så vondt jeg hadde d. Forferdelig vondt inni meg. Eneste løsning jeg så var faktisk å ta livet mitt, for å få bukt m smerten. Når jeg satt på broen sitt rekkverk, så fikk jeg endelig fred inni meg, alt d vonde bare slapp. Nå skal jeg dø tenkte jeg, nå er d over, nå, farvel. Tårene rant nedover kinnet og jeg kikket ned i den mørke avgrunnen, men før jeg fikk hoppet, så grep du tak i armen min og dro meg ned, og holdt meg nede. Unnskyld for at jeg bet deg i armen, men jeg ble forferdelig redd. Realiteten smalt, og ute av transen det ble, transen om å ta livet sitt. Jeg ble forferdelig redd, redd for hvis jeg hadde klart d, redd for hvis jeg hadde overlevd, redd for å prøve en gang til. Jeg var langt nede, forferdelig langt nede, m stemmer i hodet som sa ta livet ditt, du er ikke verd noen ting. Det var vel og merke min egen stemme som sa dette, men d ga seg aldri helt. Sånne vonde tanker kommer tilbake, en etter en. Borte vekk blir de nok aldri, eller ? Jeg aner ikke, jeg tør ikke si d til noen, alt er bare vanskelig å håndtere. Jeg håndterer d greit, selv om selvmordstankene og selvskadingstankene popper opp i hodet, så klarer jeg å la d ligge, i stedet for å la d utvikle seg, som d gjorde sist. Men jeg kjenner jeg har lyst til at noen jeg stoler på skal lese denne bloggen, aller helst deg, men jeg vet ikke om jeg tør. Du er den eneste som kan hjelpe meg, men jeg vet ikke jeg. Du har visst om hvordan jeg har hatt d i alle år, og allikevel lar du meg ikke dra. Allikevel prøver du og redde meg, hvorfor?
Bryr du deg egentlig noe om hvordan jeg har d ? D virker ikke sånn. Kjenner jeg blir forferdelig provosert av deg sånn som du holder på. Aller vil jeg helst vare være hjemme, vekke fra alt d vonde. Synes d er sårende d du gjorde, sårende at du ikke ville ha bare meg. Men jeg har blåst d ut av proposjoner ja.. synes nå ikke d.
jeg vet vi ikke var sammen, men helt ærlig, d går an å ligge m en av gangen for å unngå kjønnssykdom. Det er d jeg tenker i hvert fall.
Er det innafor? Hvem har rett? Jeg eller deg ? Jeg vet ikke om jeg skal være sint eller lei meg, jeg kjenner bare på d at jeg må være i fred. Vekk fra alt og alle. Vurderer å gå på telttur alene igjen, bare for å få noen andre tanker, men d er fortsatt ganske kaldt ute. Vet ikke om jeg orker, for sist så frøs jeg veldig. Så jeg vet ikke jeg, er bare lei meg og sint på en gang
Jeg synes d er ordentlig ekkelt at du lå m henne samtidig som du lå m meg. Jeg vet vi ikke var kjærester når d skjedde, men herregud, du kan ha gitt meg HPV virus ..
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, tenke eller handle. Har bestemt for å ta celleprøve for å sjekke, bare håper mensen har gitt seg til da. Hvis den er positivt, så vet jeg ikke hva jeg gjør helt ærlig. Jeg merker at jeg sliter å stole på deg, så skal sjekke meg for kjønnssykdommer også.
Hodet mitt har tusen tanker, blir helt ærlig kvalm av å tenke på dette.
Helt ærlig har jeg lyst til å flytte hjem igjen, men da begynner jo tankene å surre enda mer når jeg er alene, jeg vet oppriktig talt ikke hva jeg skal gjøre. Er bare kvalm og lei meg, og tenker katastrofetanker, hvordan kunne du.
Når jeg tenker meg om, så går det egentlig aldri fint. Jeg skjønner ikke hvorfor du spør meg om d hver gang, blir mest irritert.
Jeg skjønner ikke hvordan du kan bry deg om meg slik du gjør, eller hvordan du kan like meg? Synes d er litt rart, litt uvirkelig, litt skremmende.
Jeg begynner å tro på deg, d er også litt skremmende, for fallhøyden er stor. Alt for stor. Så d jeg lurer på nå, er egentlig hvor hardt jeg kommer til å falle.