I dag har jeg tenkt mye på deg. Du slipper ikke taket, selv om du er fjern for meg. Nå er det ikke lenge til vi treffes, grugleder meg til å se deg igjen. Jeg blir så nervøs bestandig, men skyhøy puls, om du bare visste hvorfor. Du lyttet på hjertet mitt sist jeg var hos deg, og allikevel skjønte du det ikke.

Eller, du skjønte helt sikkert hvorfor pulsen var skyhøy, men valgte å skåne meg kanskje. Jeg blir så flau rundt deg, det er helt forferdelig; det vil ingen ende ta. Skulle ønske du bare kunne kysset meg, klemt meg, snakket mer med meg. Tankene mine løper løpsk, jeg har så inderlig lyst til å kysse deg, men jeg er redd for reaksjonen din. Jeg tør ikke tenke meg til hvordan du hadde reagert. Herregud så flaut.

Du er så utydelig på hva du vil, på hva  du egentlig føler for meg. De søte små ørene dine som lå inntil hjertet mitt i sofaen hjemme hos deg, som lytter på hjertebanken som ingen ende vil ta. Ikke har du kysset meg, og ikke har du gitt meg en klem, men siden du vil treffe meg igjen, så må det vel bety noe? Kan det bli oss?

Tenk at endelig så treffer jeg deg snart igjen, det kommer til å bli rart. Aner ikke hva vi skal snakke om, eller hva vi skal finne på.
tenker mye tilbake på d du sa, på d hemmelige møtet vårt, på nesten kysset vårt.
Jeg må innrømme at jeg drømmer om deg, selv om jeg har funnet meg en ny mann.

Følelsen av å ikke bli sett er vondt, men d som er enda vondere er at du virkelig ikke bryr deg om meg. Borte vekk, selv om d er deilig å være kvitt deg.

JEg synes det er vanskelig, men jeg føler du har bare brukt meg egentlig. Trist, mens slik er nå ståa. Jeg  vet ikke hva jeg selv vil, akkurat nå er d mer negativt enn positivt.

Du virker ferdig m meg. Når vi først er sammen, så sitter du på tlf hele tiden, drit frekt. Du virker ikke interessert en gang, m mindre d har m pengene mine å gjøre. D er den jeg går og kjenner på.

Et liv uten deg er deilig. Et liv uten all kranglingen og din frekke væremåte er deilig.

Tanken på å skulle møte deg igjen gjør meg nervøs. Jeg gleder meg, samtidig som jeg gruer meg. Jeg lurer virkelig på hvordan det skal bli.

D er lenge siden nå, snart to år siden sist vi møttes. D er rart hvor fort tiden har gått. Jeg tenker alt for mye på deg, tenker du egentlig på meg? Jeg aner ikke, det er bare frustrerende alt sammen.

Jeg har funnet meg en ny mann, men han er jo ikke interessert i å være kjæresten min. Hvorfor meg? Jeg synes det er bare frustrerende alt sammen, jeg har veldig lyst til å være kjæresten hans, men neida, å gå på date m andre var tydeligvis helt innafor. Jeg skjønner ikke at jeg en gang gidder å bruke krefter og tid på mannen. Hvorfor skjer d alltid m meg, kan jeg ikke bare finne en som deg. Pen, kjekk, omsorgsfull og trygg.

D er tydeligvis veldig vanskelig.

Ikke nok m d, så har jeg avsluttet med eksen, det er litt vemodig men også rart. Jeg synes d er deilig å slippe han.

Når jeg tenker tilbake på hvordan d har vært mellom oss, så har d ikke vært bra. HAn er fryktelig til å bestemme krangle, noe jeg ikke orker. Små filleting blir store krangler, ikke orker han å finne på ting og ikke orker han å ha middag sammen. Hvis vi først har middag sammen, så ender d bare m hakking. Igjen, d er godt å være kvitt han.

Ikke kunne jeg ha venner heller, eller få besøk av andre fordi han ikke orket. Jeg skjønner ikke at jeg har funnet meg i alt dette, d er sykt at jeg ikke har sett d selv, hvor mye makt han egentlig har hatt over meg.

Tanken på at oss to ikke kan bli noe av er uutholdelig. Vet ikke hva jeg skal gjøre, savner deg. Alle samtalene vår, helt forgjeves, for borte er du.

Jeg tenker mye tilbake den gangen jeg var 19,5, ca. 8 år siden. Den dagen du reddet meg. Hadde du ikke tatt meg i armen, så hadde jeg hoppet.

Jeg synes det er rart å tenke på at hvis det ikke hadde vært for deg, så hadde jeg ikke vært her den dag i dag. Du reddet meg virkelig, fra alt. Alt det vonde var der fortsatt, men alle samtalene våre hjalp. Jeg kommer aldri til å glemme deg, jeg skulle bare ønske du visste hvor mye du betyr for meg. Kan du være så snill finne meg igjen, slik som første gangen. Jeg skjønner ikke hvordan du fant meg første gangen, men godt var det, for jeg var helt ute å kjørte.

Du var den eneste som så meg, som visste hva jeg hadde å stri med. Du var den ene som virkelig forstod meg. Jeg har lyst til å røpe alt for deg igjen, i ett håp at du skal kunne forstå meg igjen, så du kan se meg igjen, men jeg tør ikke. Jeg er så redd for hva du vil tenke om meg. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre uten deg.

Du betyr alt for meg, hvis du bare hadde visst. Kunne du bare sett meg en gang til som forrige gang. En gang til, det er alt jeg ber om.

Vi trenger kysse eller klemme, selv om jeg savner de gode klemmene dine.

Noe jeg aldri kommer til å glemme er første ultralyden med deg. Øyeblikket når de første hjerteslagene slo, når du tok meg i hånden og nesten sa jenta mi. Jeg kommer aldri til å glemme deg.

 

Tenker bare på deg, selv om jeg har funnet meg en mann, så surrer du i bakhodet. Hvorfor skal det være så vanskelig å glemme deg, du viser jo tross alt at du ikke vil ha meg. Gleder meg til å møte deg igjen, men er gjelder det samme vei? Neppe.
Du sviver bakom i det fjerne, grugledelsen inntreffer når jeg innser det ikke er så lenge til vi treffes igjen. Spennende, nervepirrende, alt i en miks av følelser når jeg ser deg.