I dag har jeg tenkt mye på deg. Du slipper ikke taket, selv om du er fjern for meg. Nå er det ikke lenge til vi treffes, grugleder meg til å se deg igjen. Jeg blir så nervøs bestandig, men skyhøy puls, om du bare visste hvorfor. Du lyttet på hjertet mitt sist jeg var hos deg, og allikevel skjønte du det ikke.
Eller, du skjønte helt sikkert hvorfor pulsen var skyhøy, men valgte å skåne meg kanskje. Jeg blir så flau rundt deg, det er helt forferdelig; det vil ingen ende ta. Skulle ønske du bare kunne kysset meg, klemt meg, snakket mer med meg. Tankene mine løper løpsk, jeg har så inderlig lyst til å kysse deg, men jeg er redd for reaksjonen din. Jeg tør ikke tenke meg til hvordan du hadde reagert. Herregud så flaut.
Du er så utydelig på hva du vil, på hva du egentlig føler for meg. De søte små ørene dine som lå inntil hjertet mitt i sofaen hjemme hos deg, som lytter på hjertebanken som ingen ende vil ta. Ikke har du kysset meg, og ikke har du gitt meg en klem, men siden du vil treffe meg igjen, så må det vel bety noe? Kan det bli oss?
