Det er lenge siden jeg har sett deg nå, grugleder meg til å se deg igjen. Tenker på alle samtalene våre over nett, og drømmer meg bort, du var så nære, men allikevel så fjern.
Og nå skal jeg snart treffe deg igjen, som sagt, jeg grugleder meg. Vet ikke helt hvordan jeg skal møte deg; skal jeg smile, skal jeg hilse? Du forholder deg nøytral, blir helt stresset hver gang.. hvorfor gjør du det..
Vet ikke om jeg vil møte deg igjen.. Gruer meg, synes det er så flaut. Føles som om jeg skal besvime noen ganger, er rart med det; at det skal så lite til før jeg stresser.
Tenker på deg, nok en gang. Jeg lurer på noe, du går forbi meg hver gang jeg venter; gjør du det med vilje? Vet ikke hva jeg skal tro, for det virker sånn.
Føler det er blitt mye bedre mellom oss, ikke like kleint; det var nok kanskje meg som gjorde det kleinest mellom oss.
men jeg er veldig nysgjerrig på hva du synes om meg; på hva du tenker. Det er noe du tenker, men hva vet jeg ikke. Blir litt smågal noen ganger; føler jeg overtolker alt til tider..
Tenker på deg, nok en gang; jeg klarer ikke slippe tanken på deg. Det er vanskelig uten det; uten alle samtalene våre. Jeg gleder meg til å se deg igjen, men jeg synes det er litt flaut. Noen ganger føles det ut som om jeg skal besvime, fordi jeg blir så stresset av å møte deg igjen. Jeg vet ikke hvorfor det blir sånn, det er bare vanskelig.
føler det er kleint mellom oss etter alt sammen, alt ble bare ødelagt på en måte, på en annen måte var du jo ærlig med meg.
vil du virkelig være sammen med meg? Jeg klarer ikke skjønne det, du er jo egentlig med noen andre; er det virkelig så dårlig mellom dere at du vil ha oppmerksomhet fra meg? Føler meg litt brukt noen ganger, men jeg satt veldig pris på at du var åpen og ærlig med meg. Det hjalp litt på selvtilliten og selvbilde å vite hva du synes om meg. Kunne det bare blitt oss to…