Tanken på å skulle møte deg igjen gjør meg nervøs. Jeg gleder meg, samtidig som jeg gruer meg. Jeg lurer virkelig på hvordan det skal bli.
D er lenge siden nå, snart to år siden sist vi møttes. D er rart hvor fort tiden har gått. Jeg tenker alt for mye på deg, tenker du egentlig på meg? Jeg aner ikke, det er bare frustrerende alt sammen.
Jeg har funnet meg en ny mann, men han er jo ikke interessert i å være kjæresten min. Hvorfor meg? Jeg synes det er bare frustrerende alt sammen, jeg har veldig lyst til å være kjæresten hans, men neida, å gå på date m andre var tydeligvis helt innafor. Jeg skjønner ikke at jeg en gang gidder å bruke krefter og tid på mannen. Hvorfor skjer d alltid m meg, kan jeg ikke bare finne en som deg. Pen, kjekk, omsorgsfull og trygg.
D er tydeligvis veldig vanskelig.
Ikke nok m d, så har jeg avsluttet med eksen, det er litt vemodig men også rart. Jeg synes d er deilig å slippe han.
Når jeg tenker tilbake på hvordan d har vært mellom oss, så har d ikke vært bra. HAn er fryktelig til å bestemme krangle, noe jeg ikke orker. Små filleting blir store krangler, ikke orker han å finne på ting og ikke orker han å ha middag sammen. Hvis vi først har middag sammen, så ender d bare m hakking. Igjen, d er godt å være kvitt han.
Ikke kunne jeg ha venner heller, eller få besøk av andre fordi han ikke orket. Jeg skjønner ikke at jeg har funnet meg i alt dette, d er sykt at jeg ikke har sett d selv, hvor mye makt han egentlig har hatt over meg.
