Tanken på at oss to ikke kan bli noe av er uutholdelig. Vet ikke hva jeg skal gjøre, savner deg. Alle samtalene vår, helt forgjeves, for borte er du.
Jeg tenker mye tilbake den gangen jeg var 19,5, ca. 8 år siden. Den dagen du reddet meg. Hadde du ikke tatt meg i armen, så hadde jeg hoppet.
Jeg synes det er rart å tenke på at hvis det ikke hadde vært for deg, så hadde jeg ikke vært her den dag i dag. Du reddet meg virkelig, fra alt. Alt det vonde var der fortsatt, men alle samtalene våre hjalp. Jeg kommer aldri til å glemme deg, jeg skulle bare ønske du visste hvor mye du betyr for meg. Kan du være så snill finne meg igjen, slik som første gangen. Jeg skjønner ikke hvordan du fant meg første gangen, men godt var det, for jeg var helt ute å kjørte.
Du var den eneste som så meg, som visste hva jeg hadde å stri med. Du var den ene som virkelig forstod meg. Jeg har lyst til å røpe alt for deg igjen, i ett håp at du skal kunne forstå meg igjen, så du kan se meg igjen, men jeg tør ikke. Jeg er så redd for hva du vil tenke om meg. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre uten deg.
Du betyr alt for meg, hvis du bare hadde visst. Kunne du bare sett meg en gang til som forrige gang. En gang til, det er alt jeg ber om.
Vi trenger kysse eller klemme, selv om jeg savner de gode klemmene dine.
Noe jeg aldri kommer til å glemme er første ultralyden med deg. Øyeblikket når de første hjerteslagene slo, når du tok meg i hånden og nesten sa jenta mi. Jeg kommer aldri til å glemme deg.
