Hvordan kunne du? Akkurat som om jeg ikke betyr noe for deg, kan du ikke bare si unnskyld for oppførselen din. Jeg prøver å ikke la d gå innpå meg, men jeg synes d er vanskelig. Alt er bare vanskelig for tiden, vet ikke hva jeg skal gjøre. Bokstavelig talt tankeras. Jeg husker den gangen vi skrev sammen, den gangen vi traff hverandre uten å avtale. Jeg glemmer aldri når jeg spurte deg ut og hvordan du stammet. D er mange år siden nå, men jeg husker d enda. Du virket nesten brydd, men d skjønner jeg jo, når jeg var bare 20 og du litt over 40.
men jeg begynner å lure på om jeg har hallusinert d, jeg husker enda når du stod på soverommet og strøk meg på panna, jeg skjønte ingenting. Hvorfor i alle dager skulle du stå inne på rommet mitt liksom? Gud så gal jeg ble av for lite søvn, men for en gangs skyld var hallusinasjonene koselige. Jeg skulle så ønske d var sant, og at jeg kunne fortelle deg om d, men d tør jeg ikke helt ærlig. D er mye jeg ikke tør fortelle deg. Mye jeg ikke tørr generelt.
Jeg synes jeg var ganske så tøff som meldte meg på swingkurs da, nå i fjor, men tanken på d nå gjør meg skjelven. Har så mange panikktanker for tiden, på alt som kan gå galt, på alt jeg ikke mestrer og på alt jeg ikke forstår. Jeg føler meg så lite verd, skulle bare ønske jeg kunne tenke noe annet. Tenke noe fint, fremfor vonde flashback av når du kaster ting mot meg, truer m å slå meg, kjefter, dytter, låser meg ute og mye mer. Heldigvis kom jeg meg vekk, heldigvis, men d var ikke lett. Selv om jeg havnet på krisesenteret, så kom jeg meg vekk fra deg. Selv om jeg kom meg vekk, så kvekker jeg fort, og får vonde flashback fra den gangen jeg virkelig måtte være sterk, men også fra den gangen der jeg virkelig var svak, hvis ikke på mitt svakeste.
