Utrolig at jeg faktisk savner, skulle nå tro at jeg var over deg for lengst, men jeg glemmer aldri.
Jeg glemmer aldri hvordan du holdt hånden min, hvordan du kjente på sparkene i magen, hvordan du holdt meg når jeg var lei meg og redd, hvordan du var der for meg. Jeg savner deg så ufattelig, skulle så ønske du kunne gå fra din kone og heller blitt sammen med meg, men d kommer nok aldri til å skje. Du er borte, for godt.
Vet ikke om jeg er deprimert eller hva jeg er, jeg har bare lyst til å kjenne deg en siste gang. Måten du holdt hendene mine på, måten du skrev til meg på, måten du snakker på. Jeg tenker alt for mye på deg, synes det er vondt. Kunne jeg bare gått videre, kunne jeg bare.
Kunne du bare lest bloggen min igjen, kunne jeg bare få treffe deg en siste gang.
Hva vil du egentlig, jeg skjønner ingenting. Først sier du at du er forelsket i meg og har vært det lenge, så blir du helt stille. Det er vel kanskje fordi du ikke har lov til annet, men jeg skjønner ingenting. Hva vil du egentlig når du innrømmer forelskelse. Du gjemte deg jo bak dørkarmen sist jeg så deg, akkurat som at du var flau for at det stemte . Jeg aner ikke, kunne du bare lest tankene mine en siste gang. Kunne du bare. Jeg har helt ærlig gitt litt opp, men det er vel til det beste. Oss to var jo aldri noe som kunne bli noe, jeg har innsett det nå, men jeg kjenner det er vondt. Jeg vet ikke hva det er, men jeg kjenner på håpløshet. Håpløshet for at du ikke kan.
