Når jeg tenker meg om, så går det egentlig aldri fint. Jeg skjønner ikke hvorfor du spør meg om d hver gang, blir mest irritert.
Jeg skjønner ikke hvordan du kan bry deg om meg slik du gjør, eller hvordan du kan like meg? Synes d er litt rart, litt uvirkelig, litt skremmende.
Jeg begynner å tro på deg, d er også litt skremmende, for fallhøyden er stor. Alt for stor. Så d jeg lurer på nå, er egentlig hvor hardt jeg kommer til å falle.
Bare la meg være i fred, la meg være alene, la meg glemme. Alt er bare for vondt å håndtere, skulle så ønske jeg bare kunne glemme.
Jeg er helt sikker på at du har vært m noen andre, men jeg har ingen bevis. Kunne du bare brydd deg litt? Jeg vet ikke hva du tenker eller føler, du er lukket. Jeg føler ikke at du bryr deg om meg, med mindre du trenger handling på butikken. Du viker unna på hvert kyss, men klemmer meg lenge. Du er så tvetydig. Jeg vet ikke hva mer jeg kan gjøre for at du skal bry deg, jeg vet virkelig ikke lenger.
Tenker du noensinne på meg? Jeg aner ikke, alt er bare vondt uten deg. Føler jeg har katastrofetanker hele tiden uten deg, de blir bare sterkere og sterkere for hver dag.
Noen ganger skulle jeg så inderlig ønske at noen kunne være inni hodet mitt, vite alle tankene mine. Tenker på deg, ja deg, som visste alt.
Bryr du deg egentlig om meg? Jeg aner ikke, du er bare borte fra meg. Nå er det ikke lenge til vi treffes, vil du være så snill og være grei mot meg? Jeg orker ikke tanken på frekkheten din igjen, selv om alt kanskje var min feil.
Søndagen nærmer seg, og dansekurs det skal bli, gleder meg til å få tankene over på noe annet.
Men jeg vet ikke om jeg tør, tenk hvis jeg ikke får det til?
Hvor er du? Det kjennes ut som evighet siden sist. Kan du ikke være min litt til, tankene surrer og du forsvinner mer og mer fra meg.
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, kverna går i ett.
Vil jeg klare det, vil jeg overleve. Du forsvinner mer og mer fra meg, akkurat som om sjelen din har forlatt meg.
Du er borte nå, allikevel så er du i tankene mine. Fjern, men allikevel så nær.
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, for jeg vet ikke om d du sier sant.
Du overtaler på en manipulativ måte, vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til deg, verken på melding eller in real life
Dette tror jeg kommer for retten, synes d er skummelt, men advokaten mente på at jeg hadde en god sak..
Hva vil du egentlig med oss? Jeg vet ikke hva jeg skal tro, du sier så lite, men samtidig så mye. Jeg grubler så altfor mye, kjenner jeg skjermer meg mer og mer fra deg, livredd for å blir såret igjen. Du har virkelig slått på stortromma nå, kommer ikke over at du skrev melding til eksen. En del av meg tenker at du heller vil ha henne, hvorfor ellers skulle du skrive til henne når du vare smøre full. Se på bilder og videoer fra turen dere, helt ærlig, hva driver du med? Samtidig som du sier til meg at du prøver å finne en fin måte å avslutte oss på. Tror helt ærlig ikke på det når du sier du elsker meg. Hadde du elsket meg hadde du ikke gjort d + fortsatt ha datingprofil. Og på toppen av alt blir glad for oppmerksomhet på byen av det andre kjønn.
Jeg føler meg bare knust og nedtrykt, merker jeg trenger mye tid for meg selv til å komme meg på, men jeg vet ikke om jeg orker. Jeg vet ikke om jeg orker å flytte inn til deg. Det har vært så mange episoder nå, at jeg må rett og slett skjerme meg selv.
Utrolig at jeg faktisk savner, skulle nå tro at jeg var over deg for lengst, men jeg glemmer aldri.
Jeg glemmer aldri hvordan du holdt hånden min, hvordan du kjente på sparkene i magen, hvordan du holdt meg når jeg var lei meg og redd, hvordan du var der for meg. Jeg savner deg så ufattelig, skulle så ønske du kunne gå fra din kone og heller blitt sammen med meg, men d kommer nok aldri til å skje. Du er borte, for godt.
Vet ikke om jeg er deprimert eller hva jeg er, jeg har bare lyst til å kjenne deg en siste gang. Måten du holdt hendene mine på, måten du skrev til meg på, måten du snakker på. Jeg tenker alt for mye på deg, synes det er vondt. Kunne jeg bare gått videre, kunne jeg bare.
Kunne du bare lest bloggen min igjen, kunne jeg bare få treffe deg en siste gang.
Hva vil du egentlig, jeg skjønner ingenting. Først sier du at du er forelsket i meg og har vært det lenge, så blir du helt stille. Det er vel kanskje fordi du ikke har lov til annet, men jeg skjønner ingenting. Hva vil du egentlig når du innrømmer forelskelse. Du gjemte deg jo bak dørkarmen sist jeg så deg, akkurat som at du var flau for at det stemte . Jeg aner ikke, kunne du bare lest tankene mine en siste gang. Kunne du bare. Jeg har helt ærlig gitt litt opp, men det er vel til det beste. Oss to var jo aldri noe som kunne bli noe, jeg har innsett det nå, men jeg kjenner det er vondt. Jeg vet ikke hva det er, men jeg kjenner på håpløshet. Håpløshet for at du ikke kan.
De siste dagene har jeg hatt mye tid til å tenke. Jeg vet ikke om jeg være sammen m deg mer. Kjenner meg helt nedfor. Først snakket du mye om eksene, så fant jeg ut at du fortsatt har datingprofil, og så fant jeg ut at du har sendt melding til exen. Alt koker bare med til at det er slutt.
Du sa jo selv at du prøvde å finne en måte å avslutte det fint. Din drittsekk.
vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til alt dette. Er bare skuffet og sint, har ikke lyst til å treffe deg igjen . Hvorfor skal jeg det, det eneste du klarer å prestere er å drikke deg smøre full og se på bilder fra du og exen var på ferie. Takk din drittsekk.
Tenk at du skrev melding til exen. Der sitter du og sier at du ikke savner henne, men innrømmer å ha savnet henne i fylla. Vet ikke hvordan jeg skal håndtere d. Er skuffet, sint, sur og oppgitt.
jeg vet faktisk ikke hvor jeg har deg hen, du svinner bare mer bort. I tillegg til drikkingen din, jeg vet ikke om dette forholde kommer til å fungere. Alt som står i hodet ditt er alkohol føler jeg. Hvis ikke jeg kjøper, så får du noen andre til å kjøpe.
og lappen, den har du mistet, føler meg mer som et bud for deg enn en kjæreste .
akk og ve, jeg aner snart ikke fred.
