Noen ganger jeg føler jeg at jeg gjør alt galt, det flink pike syndromet tar overhånd.
Vondt i magen, kvalm og sliten, og ingen ende vil det ta.
Skulle ønske du kunne se meg, være der for meg, men det går jo tydeligvis ikke.
Alt er bare vondt for tiden, vet ikke hva jeg skal gjøre
På den ene siden vil jeg ha deg
I dag har jeg tenkt mye på deg. Følelsene mine tror jeg aldri kommer til å avta, føler jeg lever i en drømmeverden av og til.
Tenker du noensinne på meg? Jeg aner ikke, lurer på så mye, men kan jo ikke akkurat spørre deg. Herregud så kleint..
føler ikke at relasjonen vår gjør d naturlig å være åpen m deg om oss, det er bare vanskelig. Spesielt m tanke på at du egentlig er gift m en annen en.
Jeg tenker mye tilbake på når vi skrev sammen i alle de årene, du var så snill mot meg, men var det virkelig deg ? Jeg synes d er helt merkelig å tenke tilbake på, var d virkelig deg ?
Det føles sånn ut noen ganger når jeg treffer deg, du har alltid et smil på lur. Tenker tilbake på den gangen du stod i dørkarmen
så nærme men dog så fjernt
hjelp, men du var så fin, så pen, så uoppnåelig, føler jeg blir litt smådeppa noen ganger. Føles noen ganger som du lurte meg med d du sa på tlf den gangen. Jeg skjønner ingenting. Du sier på tlf samtalen at du har følelser for meg og spør meg seksuelle spørsmål, hva slags mann er du egentlig. Du er jo egentlig gift? Og allikevel så sier du sånt, drømmer du om meg ? Noen ganger virker det sånn på deg, at du drømmer om meg, var tydelig at du hadde tenkt lenge på d du sa til meg i hvert fall
Jeg begynner nesten å tro du har følelser for meg, virker sånn noen ganger
skulle vise deg noe på hendene den ene gangen, også spør du om lov til å holde de mens du ser, sa jo selvfølgelig ja, og plutselig så sier du at de er søte og små. Noen ganger lurer jeg på om jeg har fått d for meg, men d har jeg ikke, jeg husker d så tydelig. En annen gang sa du jeg hadde søte ører, og en tredje gang sa du nesten jenta mi, d må jo være noe mer i relasjonen vår. Hvorfor ellers skulle du sagt sånt ? Men er d kanskje giftemålet som stopper deg fra mer, jeg aner ikke. Du går jo ikke m gifteringen
men apropo min nye kjæreste, han spurte meg i dag om hva jeg tenkte ang giftemål. Har jo ikke kjent han så lenge, kunne virkelig trengt noen å snakke med. Han var full vel og merke når han begynte å spørre, så jeg vet ikke hvor vidt han mente det. Men jeg kjenner det er litt vanskelig, spesielt mår han er alkoholiker. Vet ikke helt hvordan jeg skal håndtere det. Denne uka gikk m til voksenkjeft på han og drikkinga. Han sa han skulle skjerpe seg, men jeg vet ikke jeg. Synes d er litt vanskelig å tro på, så mye som han tidligere har drukket. Har mange ganger lirt på om jeg skal gå fra han pga drikkingen, men samtidig føler jeg ikke d er rettferdighet, for han har d jo vanskelig m seg selv, d er jo derfor han drikker.
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre jeg, på mange måter er han drømmemannen, men på en annen side så bør jeg finne meg noen andre, en som har livet på stell . Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, d er bare vanskelig å skulle finne noen andre
jeg har jo følelser for han, men d hjelper ikke så lenge alkoholen er inni bildet, er bare ubehagelig å være rundt han når han er full.
Lang, langt borte ble du i tankene mine, endelig. Endelig har jeg kommet meg videre , vekk fra deg som bare vil meg vondt, og vekk fra deg som bare vil meg godt.
Men vil du være bedre enn de andre? Jeg aner ikke, d er skummelt å satse på nytt.
I dag har jeg tenkt mye på deg. Du slipper ikke taket, selv om du er fjern for meg. Nå er det ikke lenge til vi treffes, grugleder meg til å se deg igjen. Jeg blir så nervøs bestandig, men skyhøy puls, om du bare visste hvorfor. Du lyttet på hjertet mitt sist jeg var hos deg, og allikevel skjønte du det ikke.
Eller, du skjønte helt sikkert hvorfor pulsen var skyhøy, men valgte å skåne meg kanskje. Jeg blir så flau rundt deg, det er helt forferdelig; det vil ingen ende ta. Skulle ønske du bare kunne kysset meg, klemt meg, snakket mer med meg. Tankene mine løper løpsk, jeg har så inderlig lyst til å kysse deg, men jeg er redd for reaksjonen din. Jeg tør ikke tenke meg til hvordan du hadde reagert. Herregud så flaut.
Du er så utydelig på hva du vil, på hva du egentlig føler for meg. De søte små ørene dine som lå inntil hjertet mitt i sofaen hjemme hos deg, som lytter på hjertebanken som ingen ende vil ta. Ikke har du kysset meg, og ikke har du gitt meg en klem, men siden du vil treffe meg igjen, så må det vel bety noe? Kan det bli oss?
Tenk at endelig så treffer jeg deg snart igjen, det kommer til å bli rart. Aner ikke hva vi skal snakke om, eller hva vi skal finne på.
tenker mye tilbake på d du sa, på d hemmelige møtet vårt, på nesten kysset vårt.
Jeg må innrømme at jeg drømmer om deg, selv om jeg har funnet meg en ny mann.
Følelsen av å ikke bli sett er vondt, men d som er enda vondere er at du virkelig ikke bryr deg om meg. Borte vekk, selv om d er deilig å være kvitt deg.
JEg synes det er vanskelig, men jeg føler du har bare brukt meg egentlig. Trist, mens slik er nå ståa. Jeg vet ikke hva jeg selv vil, akkurat nå er d mer negativt enn positivt.
Du virker ferdig m meg. Når vi først er sammen, så sitter du på tlf hele tiden, drit frekt. Du virker ikke interessert en gang, m mindre d har m pengene mine å gjøre. D er den jeg går og kjenner på.
Et liv uten deg er deilig. Et liv uten all kranglingen og din frekke væremåte er deilig.
Tanken på å skulle møte deg igjen gjør meg nervøs. Jeg gleder meg, samtidig som jeg gruer meg. Jeg lurer virkelig på hvordan det skal bli.
D er lenge siden nå, snart to år siden sist vi møttes. D er rart hvor fort tiden har gått. Jeg tenker alt for mye på deg, tenker du egentlig på meg? Jeg aner ikke, det er bare frustrerende alt sammen.
Jeg har funnet meg en ny mann, men han er jo ikke interessert i å være kjæresten min. Hvorfor meg? Jeg synes det er bare frustrerende alt sammen, jeg har veldig lyst til å være kjæresten hans, men neida, å gå på date m andre var tydeligvis helt innafor. Jeg skjønner ikke at jeg en gang gidder å bruke krefter og tid på mannen. Hvorfor skjer d alltid m meg, kan jeg ikke bare finne en som deg. Pen, kjekk, omsorgsfull og trygg.
D er tydeligvis veldig vanskelig.
Ikke nok m d, så har jeg avsluttet med eksen, det er litt vemodig men også rart. Jeg synes d er deilig å slippe han.
Når jeg tenker tilbake på hvordan d har vært mellom oss, så har d ikke vært bra. HAn er fryktelig til å bestemme krangle, noe jeg ikke orker. Små filleting blir store krangler, ikke orker han å finne på ting og ikke orker han å ha middag sammen. Hvis vi først har middag sammen, så ender d bare m hakking. Igjen, d er godt å være kvitt han.
Ikke kunne jeg ha venner heller, eller få besøk av andre fordi han ikke orket. Jeg skjønner ikke at jeg har funnet meg i alt dette, d er sykt at jeg ikke har sett d selv, hvor mye makt han egentlig har hatt over meg.
Tanken på at oss to ikke kan bli noe av er uutholdelig. Vet ikke hva jeg skal gjøre, savner deg. Alle samtalene vår, helt forgjeves, for borte er du.
Jeg tenker mye tilbake den gangen jeg var 19,5, ca. 8 år siden. Den dagen du reddet meg. Hadde du ikke tatt meg i armen, så hadde jeg hoppet.
Jeg synes det er rart å tenke på at hvis det ikke hadde vært for deg, så hadde jeg ikke vært her den dag i dag. Du reddet meg virkelig, fra alt. Alt det vonde var der fortsatt, men alle samtalene våre hjalp. Jeg kommer aldri til å glemme deg, jeg skulle bare ønske du visste hvor mye du betyr for meg. Kan du være så snill finne meg igjen, slik som første gangen. Jeg skjønner ikke hvordan du fant meg første gangen, men godt var det, for jeg var helt ute å kjørte.
Du var den eneste som så meg, som visste hva jeg hadde å stri med. Du var den ene som virkelig forstod meg. Jeg har lyst til å røpe alt for deg igjen, i ett håp at du skal kunne forstå meg igjen, så du kan se meg igjen, men jeg tør ikke. Jeg er så redd for hva du vil tenke om meg. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre uten deg.
Du betyr alt for meg, hvis du bare hadde visst. Kunne du bare sett meg en gang til som forrige gang. En gang til, det er alt jeg ber om.
Vi trenger kysse eller klemme, selv om jeg savner de gode klemmene dine.
Noe jeg aldri kommer til å glemme er første ultralyden med deg. Øyeblikket når de første hjerteslagene slo, når du tok meg i hånden og nesten sa jenta mi. Jeg kommer aldri til å glemme deg.
Tenker bare på deg, selv om jeg har funnet meg en mann, så surrer du i bakhodet. Hvorfor skal det være så vanskelig å glemme deg, du viser jo tross alt at du ikke vil ha meg. Gleder meg til å møte deg igjen, men er gjelder det samme vei? Neppe.
Du sviver bakom i det fjerne, grugledelsen inntreffer når jeg innser det ikke er så lenge til vi treffes igjen. Spennende, nervepirrende, alt i en miks av følelser når jeg ser deg.
Hvorfor tenker jeg på deg hele tiden, det er så frustrerende . Jeg klarer ikke glemme deg, alt er bare vondt . Borte er du, for alltid. Hvordan kunne du forsvinne så fort, borte vekk. Jeg savner å skrive m deg, d hjalp oppi all elendigheten, men når jeg tenker tilbake på ting, så skjønner jeg ikke hvordan du holdt ut. Du burde lagt meg inn, så suicidal som jeg var , det var ille. Du var min klippe, mitt alt. Hvordan kunne du forsvinne, kan du finne meg igjen? En gang til, vær så snill, du er alt for meg.
https://youtu.be/8jzDnsjYv9A?si=-8opQO0fzFHP7L6I
