Nok en gang tenker jeg på deg. Vet ikke hva jeg skal gjøre for å bli kvitt deg fra tankene mine. Du er der, jeg vil bare se deg igjen. Gikk forbi deg på butikken, men du enset meg ikke, som om jeg var luft; ingen.
Hvordan skal jeg bli ferdig med deg? Hører jeg på trist musikk ender jeg bare opp deprimert. Tenker jeg på deg i tillegg, blir jeg bare enda mer deprimert. Noen ganger lurer jeg på om jeg burde starte på antidepressiva, men jeg vet ikke jeg. Jeg har jo gode dager også, men det er gjerne når jeg jobber og får tankene over på noe annet enn deg at det går fint.
For meg vil du alltid være spesiell. Jeg tenker tilbake på den tiden vi skrev til hverandre, traff hverandre, tilbake på den tiden da du visste hvordan jeg egentlig hadde det. Kunne vi bare fått det slik igjen..
En del av meg har lyst til å fortelle deg om bloggen min, en annen del av meg synes det er flaut; redd for hva du kommer til å tenke om meg. Jeg er bare redd, redd for å dumme meg ut, redd for hva du kommer til å tenke om meg. Alt er bare vanskelig, vondt i hjertet, vondt i sjela, bare vondt..
Bekymringene er mange; klarer jeg å stå i jobb? Klarer jeg å fullføre utdanningen, klarer jeg å treffe deg igjen etter alt sammen.. Det er bare for vondt. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Du lever lykkelig med din kone, og her sitter jeg på min lille tue og savner deg. Av alle det kunne vært, så er det deg. Jeg lurer på så mangt om deg; er du egentlig lykkelig? Du har gitt meg komplimenter i alle år, flørtet tilbake på telefonen når jeg startet flørten, går forbi meg gjentatte ganger; du må jo være interessert i meg, men allikevel velger du henne.
Nå er det lenge siden jeg har sett, hva tenker du egentlig. Skjønner ikke hvorfor du sa d du sa, mente du d ?
Tenker på deg, på alle samtalene våre . Savner deg, kan ikke annet enn å høre på deppemusikk for tiden.
Gjør vondt å være uten deg, skulle ønske det kunne bli oss, bare oss to mot resten. Men, du er jo gift. Borte vekk ble du, hvordan kunne det skje.
Du var mitt alt.
Tenk at vi faktisk møttes igjen, synes det er helt uvirkelig. Blir så nervøs hver gang jeg ser deg, du er så pen; hva skal jeg gjøre med meg selv ..
Du gjør meg litt smågal. Prøver å ikke legge så mye i det når jeg møter deg igjen, men det er jammen vanskelig.
Det er lenge siden jeg har snakket med deg nå, tenker du noen gang på meg ?
jeg tenker i hvert fall masse på deg, synes det er vanskelig; kunne jeg bare glemt deg litt..
Jeg får det ikke til. Du er klistret fast som et klistremerke. Tankene har bedret seg litt, men angsten er så sterk. Angsten for at andre skal vite om, og angsten for at du skal vite om. Vet ikke hva jeg skal gjøre eller tenke akkurat nå, må vel nesten bare legge det bak meg, men hvis noen finner det ut er det så flaut. Angstbehandlingen hjelper litt, men vil jeg noensinne bli kurert?
Tenker fortsatt masse på deg, skulle ønske det kunne bli oss, kunne du bare skilt deg så hadde d vært fryd og gammen, men det tviler jeg på at du gjør.
Det er så deilig med detox fra teknologien, har fått så mye mer overskudd. Endelig.. Jeg synes det er rart at smarttelefonen kan være en så tidkrevende liten dings som man blir avhengig av.
Da var det notert ned, 12 sider. Utrolig hvor gøy det er å skrive egentlig, håper det blir en bok; hadde vært gøy med utgivelse, men jeg vet ikke om boken er for mye tatt ut av mitt virkelige liv.
Selvfølgelig måtte jeg skrive om deg, klarer ikke tenke på annet; lurer på når jeg får se deg igjen. Det er lenge siden sist, alt for lenge siden. Kunne du ikke bare skilt deg og heller blitt sammen med meg; men jeg burde vel vite bedre og la være å gå etter en gift mann, men jeg skjønner ikke hvorfor du leder meg til interesse, er du interessert i en affære/flørt? Jeg vet sannelig ikke; synes det bare er frustrerende alt sammen. Burde egentlig glemme deg, men det klarer jeg ikke når jeg ser deg med jevne mellomrom. Hvorfor skal kjærlighetslivet være så vanskelig..
Jeg har bestemt meg, jeg skal skrive en bok under pseudonym, så krysser jeg fingrene for at boken blir utgitt. Håper det, for det hadde vært veldig gøy. Litt skremmende også, men slik det er nå, så har jeg mye på hjertet.
Disposisjonen er jeg allerede godt i gang med, så nå blir det bare å skrive; jeg har jo fri frem til mai, så jeg håper jeg får et par ord ut..
Tenker på deg; skulle ønske du kunne vært her hos meg, bare oss to. Kunne det bare vært så enkelt..
Lurer på når jeg får treffe deg igjen, lurer på hvordan neste møte blir; om det blir like flaut, eller like fint som sist.
Synes det går bedre og bedre for hver gang jeg ser deg, men jeg begynner å miste tilliten til at det du sa er sant. Vet ikke om jeg tror på deg, det er bare vanskelig alt sammen. Hvorfor var du så åpen, for å så ignorere meg. Hva vil du? Kunne du bare skilt deg, kunne du bare.. Hvorfor skal alt være så vanskelig, så stressende, så flaut? Må nok bare ta en dag av gangen, men den kjærlighetssorgen du har gitt meg, den blir nok ikke borte med det første tror jeg.
