I dag har jeg tenkt mye på deg. Du slipper ikke taket, selv om du er fjern for meg. Nå er det ikke lenge til vi treffes, grugleder meg til å se deg igjen. Jeg blir så nervøs bestandig, men skyhøy puls, om du bare visste hvorfor. Du lyttet på hjertet mitt sist jeg var hos deg, og allikevel skjønte du det ikke.

Eller, du skjønte helt sikkert hvorfor pulsen var skyhøy, men valgte å skåne meg kanskje. Jeg blir så flau rundt deg, det er helt forferdelig; det vil ingen ende ta. Skulle ønske du bare kunne kysset meg, klemt meg, snakket mer med meg. Tankene mine løper løpsk, jeg har så inderlig lyst til å kysse deg, men jeg er redd for reaksjonen din. Jeg tør ikke tenke meg til hvordan du hadde reagert. Herregud så flaut.

Du er så utydelig på hva du vil, på hva  du egentlig føler for meg. De søte små ørene dine som lå inntil hjertet mitt i sofaen hjemme hos deg, som lytter på hjertebanken som ingen ende vil ta. Ikke har du kysset meg, og ikke har du gitt meg en klem, men siden du vil treffe meg igjen, så må det vel bety noe? Kan det bli oss?

Tenk at endelig så treffer jeg deg snart igjen, det kommer til å bli rart. Aner ikke hva vi skal snakke om, eller hva vi skal finne på.
tenker mye tilbake på d du sa, på d hemmelige møtet vårt, på nesten kysset vårt.
Jeg må innrømme at jeg drømmer om deg, selv om jeg har funnet meg en ny mann.

Følelsen av å ikke bli sett er vondt, men d som er enda vondere er at du virkelig ikke bryr deg om meg. Borte vekk, selv om d er deilig å være kvitt deg.

JEg synes det er vanskelig, men jeg føler du har bare brukt meg egentlig. Trist, mens slik er nå ståa. Jeg  vet ikke hva jeg selv vil, akkurat nå er d mer negativt enn positivt.

Du virker ferdig m meg. Når vi først er sammen, så sitter du på tlf hele tiden, drit frekt. Du virker ikke interessert en gang, m mindre d har m pengene mine å gjøre. D er den jeg går og kjenner på.

Et liv uten deg er deilig. Et liv uten all kranglingen og din frekke væremåte er deilig.

Tanken på å skulle møte deg igjen gjør meg nervøs. Jeg gleder meg, samtidig som jeg gruer meg. Jeg lurer virkelig på hvordan det skal bli.

D er lenge siden nå, snart to år siden sist vi møttes. D er rart hvor fort tiden har gått. Jeg tenker alt for mye på deg, tenker du egentlig på meg? Jeg aner ikke, det er bare frustrerende alt sammen.

Jeg har funnet meg en ny mann, men han er jo ikke interessert i å være kjæresten min. Hvorfor meg? Jeg synes det er bare frustrerende alt sammen, jeg har veldig lyst til å være kjæresten hans, men neida, å gå på date m andre var tydeligvis helt innafor. Jeg skjønner ikke at jeg en gang gidder å bruke krefter og tid på mannen. Hvorfor skjer d alltid m meg, kan jeg ikke bare finne en som deg. Pen, kjekk, omsorgsfull og trygg.

D er tydeligvis veldig vanskelig.

Ikke nok m d, så har jeg avsluttet med eksen, det er litt vemodig men også rart. Jeg synes d er deilig å slippe han.

Når jeg tenker tilbake på hvordan d har vært mellom oss, så har d ikke vært bra. HAn er fryktelig til å bestemme krangle, noe jeg ikke orker. Små filleting blir store krangler, ikke orker han å finne på ting og ikke orker han å ha middag sammen. Hvis vi først har middag sammen, så ender d bare m hakking. Igjen, d er godt å være kvitt han.

Ikke kunne jeg ha venner heller, eller få besøk av andre fordi han ikke orket. Jeg skjønner ikke at jeg har funnet meg i alt dette, d er sykt at jeg ikke har sett d selv, hvor mye makt han egentlig har hatt over meg.

Tanken på at oss to ikke kan bli noe av er uutholdelig. Vet ikke hva jeg skal gjøre, savner deg. Alle samtalene vår, helt forgjeves, for borte er du.

Jeg tenker mye tilbake den gangen jeg var 19,5, ca. 8 år siden. Den dagen du reddet meg. Hadde du ikke tatt meg i armen, så hadde jeg hoppet.

Jeg synes det er rart å tenke på at hvis det ikke hadde vært for deg, så hadde jeg ikke vært her den dag i dag. Du reddet meg virkelig, fra alt. Alt det vonde var der fortsatt, men alle samtalene våre hjalp. Jeg kommer aldri til å glemme deg, jeg skulle bare ønske du visste hvor mye du betyr for meg. Kan du være så snill finne meg igjen, slik som første gangen. Jeg skjønner ikke hvordan du fant meg første gangen, men godt var det, for jeg var helt ute å kjørte.

Du var den eneste som så meg, som visste hva jeg hadde å stri med. Du var den ene som virkelig forstod meg. Jeg har lyst til å røpe alt for deg igjen, i ett håp at du skal kunne forstå meg igjen, så du kan se meg igjen, men jeg tør ikke. Jeg er så redd for hva du vil tenke om meg. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre uten deg.

Du betyr alt for meg, hvis du bare hadde visst. Kunne du bare sett meg en gang til som forrige gang. En gang til, det er alt jeg ber om.

Vi trenger kysse eller klemme, selv om jeg savner de gode klemmene dine.

Noe jeg aldri kommer til å glemme er første ultralyden med deg. Øyeblikket når de første hjerteslagene slo, når du tok meg i hånden og nesten sa jenta mi. Jeg kommer aldri til å glemme deg.

 

Tenker bare på deg, selv om jeg har funnet meg en mann, så surrer du i bakhodet. Hvorfor skal det være så vanskelig å glemme deg, du viser jo tross alt at du ikke vil ha meg. Gleder meg til å møte deg igjen, men er gjelder det samme vei? Neppe.
Du sviver bakom i det fjerne, grugledelsen inntreffer når jeg innser det ikke er så lenge til vi treffes igjen. Spennende, nervepirrende, alt i en miks av følelser når jeg ser deg.

Hvorfor tenker jeg på deg hele tiden, det er så frustrerende . Jeg klarer ikke glemme deg, alt er bare vondt . Borte er du, for alltid. Hvordan kunne du forsvinne så fort, borte vekk. Jeg savner å skrive m deg, d hjalp oppi all elendigheten, men når jeg tenker tilbake på ting, så skjønner jeg ikke hvordan du holdt ut. Du burde lagt meg inn, så suicidal som jeg var , det var ille. Du var min klippe, mitt alt. Hvordan kunne du forsvinne, kan du finne meg igjen? En gang til, vær så snill, du er alt for meg.
https://youtu.be/8jzDnsjYv9A?si=-8opQO0fzFHP7L6I

Nok en gang tenker jeg på deg. Vet ikke hva jeg skal gjøre for å bli kvitt deg fra tankene mine. Du er der, jeg vil bare se deg igjen. Gikk forbi deg på butikken, men du enset meg ikke, som om jeg var luft; ingen.
Hvordan skal jeg bli ferdig med deg? Hører jeg på trist musikk ender jeg bare opp deprimert. Tenker jeg på deg i tillegg, blir jeg bare enda mer deprimert. Noen ganger lurer jeg på om jeg burde starte på antidepressiva, men jeg vet ikke jeg. Jeg har jo gode dager også, men det er gjerne når jeg jobber og får tankene over på noe annet enn deg at det går fint.
For meg vil du alltid være spesiell. Jeg tenker tilbake på den tiden vi skrev til hverandre, traff hverandre, tilbake på den tiden da du visste hvordan jeg egentlig hadde det. Kunne vi bare fått det slik igjen..

En del av meg har lyst til å fortelle deg om bloggen min, en annen del av meg synes det er flaut; redd for hva du kommer til å tenke om meg. Jeg er bare redd, redd for å dumme meg ut, redd for hva du kommer til å tenke om meg. Alt er bare vanskelig, vondt i hjertet, vondt i sjela, bare vondt..

Bekymringene er mange; klarer jeg å stå i jobb? Klarer jeg å fullføre utdanningen, klarer jeg å treffe deg igjen etter alt sammen.. Det er bare for vondt. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Du lever lykkelig med din kone, og her sitter jeg på min lille tue og savner deg. Av alle det kunne vært, så er det deg. Jeg lurer på så mangt om deg; er du egentlig lykkelig? Du har gitt meg komplimenter i alle år, flørtet tilbake på telefonen når jeg startet flørten, går forbi meg gjentatte ganger; du må jo være interessert i meg, men allikevel velger du henne.

Tenker på deg, på alle samtalene våre . Savner deg, kan ikke annet enn å høre på deppemusikk for tiden.

Gjør vondt å være uten deg, skulle ønske det kunne bli oss, bare oss to mot resten. Men, du er jo gift. Borte vekk ble du, hvordan kunne det skje.

Du var mitt alt.